Tilbake til «hverdagen»

Problemet med utveksling er at man har muligheten -og tar den- til å reise rundt omkring. Mye.

Ikke det at jeg faller helt ut av studiene. Neida, nerd som jeg er har den kjære Pearson-boken om strategi vært med meg i bagen. Har både lest i sykt sterk sol ved bassenget i Siem Reap, og i skybaren på überfancy Sheraton Saigon Hotel (med et glass hvitt og kylling-samosa til, må vite). Studentlivet er jammen ikke så gæernt til tider!

 

Ikke verst å lese pensum her…

I hvert fall ikke med denne utsikten!
Foto: privat – copyright

 

Ikke det at det er så dyrt. Det er i grunn knallbillig, særlig om du glemmer 5-stjerners hotell og tar til takke med hostel. Som faktisk ikke er så verst her omkring. Det er tydelig at backpackere nå har fått høyere standard, for hostellene jeg har bodd på har sett mer ut som veldig simple, men mer enn bra nok hotell. Til en krøllete femtilapp for natta er det mer enn greit. Når de i tillegg har WiFi eller egne PCer med internett, er det helt fantastisk. Flybillettene kan selvfølgelig koste litt, men ikke mer enn en fylleuke i Aiya Napa.

 

Problemet er at jeg vil tilbake. Nei, det er feil, jeg skal tilbake. Hey honey, pack your bags -we´re going to Asia! Og da blir det jo ikke spesielt billig lengre… Aeroflot flyr for så vidt billig til Hong Kong, og det er flere billigselskaper som opererer med flights fra HK og rundt omkring i Asia. Zuji.com og AirAsia er de jeg har brukt, men det er også lurt å sjekke Momondo (selv om de som oftest er dyrere) og flyselskapenes egne nettsider. Kanskje det ikke trenger bli så dyrt likevel…

Jeg har totalt forelsket meg i tidligere krigsherjede, men gud så vennlige Kambodsja. De snakker bedre engelsk enn jeg forventet, og når jeg var der var det ikke overfullt av turister heller. Tuk-tuksjåførene er kanskje plagsomme, men er du heldig får du en guide på kjøpet. Jeg er om ikke enda mer forelsket i Vietnam, tross at jeg kun fikk én hel dag der. Maten der er helt ubeskrivelig, tror jeg har spist vårruller til hvert måltid. Til og med til frokost. Vi snakker ikke sånne ekle, frityrstekte, gummiaktige greier du får på fast-foodsjapper i Norge, neinei. Vi snakker deilige, sprø, lett stekte vårruller, med som mye smak at det eksploderer i munnen. (her ville vel Radioresepsjonen spurt meg om det er lov å si… Og det er det når det gjelder vårruller! NomNomNom.) Vietnameserne er ikke spesielt gode i engelsk, men med en del gestikulering og miming er det null problem. Og skjønner du ikke hva de sier gjør det ingenting; bare smil bredt og beklag at du ikke forstår.

 

Kan ikke bli bedre… @ Highlands Coffee på Saigon Tax Center (tror jeg det het).
Foto: privat – copyright

 

 

Det er nesten litt vemodig å sitte på flyplassen nå, med en supersterk og brennheit Illy cappuccino. Titter ut på regnet, sitter inne i shorts og singlet. Det gjør ingenting om det regner vertikalt, det er fremdeles deilig varmt ute. Det har vært seks supersmude dager i to ulike land, og jeg er helt klart mange opplevelser rikere.

Nå er det tilbake til ris, ris, ris over hele linja, en italiensk roomie som er supersøt, men som nesten fryser i hjel når jeg skrur på A/C stakkar, og ikke minst fire midterms. Har heldigvis allerede hatt én, de fire siste er pent fordelt utover to dager. Altså to midterms per dag. Som gjerne er mellom kl 19 og 21. Jeg kommer aldri til å forstå meg på disse kineserne og deres syn på utdannelse… De jobber seg i hjel for å få gode karakterer, og selv om jeg syns jeg leser og jobber mye med pensum hjemme, er det nada i forhold til gjengen på HKUST. Jeg savner BI…

 

HKUST

 

Eller, jeg savner friheten BI gir meg, og dette med ansvar for egen læring. Tror aldri jeg har forstått hvor bra det passer meg, selv om jeg egentlig trenger mammas pekefinger for å gjøre leksene. Jeg merker jeg blir temmelig negativ til alt som er obligatorisk her, og det er jo det meste… Innser plutselig at jeg er mer enn villig til å jobbe 12timers dager med skole dersom ingen sier jeg gjøre det. Men med en gang foreleseren tar oppmøte, eller tvinger oss til å lese fordi det er «in class quiz»  -da blir jeg en vrang treåring i trassalderen.

 

Trodde aldri jeg skulle tenke «hjertehjerte» om dette stedet…

Uansett. Det er bare å tilpasse seg, og gjøre sitt beste. Det er bare å glemme disse A´ene jeg prøver å oppnå hjemme, de er så og si umulige å grafse til seg her. Irriterende, siden jeg føler jeg jobber mer enn på BI og lærer mindre. Mye mindre. Men jeg får i det minste med meg litt flere reiser enn bare en tbanetur fra Sinsen til Nydalen, og lengre rulletrapper enn den på Nydalen tbanestasjon.

Og jeg gleder meg til å forbanne snø og glattis igjen, når jeg ligger med trynet godt plantet i gata.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: