Heidi gjør ting hun… kan?

15-18 timers arbeidsdag, seks dager i uken. Minstelønn eksisterer ikke, og du må betale ca 20,000NOK for å få tildelt en arbeidsgiver. Fornyer de ikke arbeidskontrakten, må du betale 20,000NOK til for en ny arbeidsgiver.

Henger ikke på greip? Ville protestert? Åh ja, i Norge hadde det blitt ramaskrik verre enn Ammerudlunden-saken denne våren. Sånn er det ikke i Hong Kong. Jeg snakker om domestic helpers, eller hushjelper på godt norsk.

 

Alle foto: privat – copyright

 
Volunteer project
I faget Hong Kong Society har vi fått mulighet til å bli bedre kjent med Hong Kong på en litt annen måte enn å drikke seg sanseløs i Lan Kwai Fong. I begynnelsen av semesteret kunne vi melde oss som frivillige til fire ulike prosjekt; English teacher project (være engelsklærere for kvinnelige immigranter fra fastlands-Kina), Wheelchair project (lære om rullestolfasilitetene i HK, og hvor enkelt/vanskelig det egentlig er å komme seg rundt i byen), Night drifter project (være med ungdommer fra «slummen» og lære om deres hverdag fylt med problemer og fattigdom), og Domestic helper project. Jeg fikk tildelt Domestic helper, som innebar å tilbringe en dag med domestic helpers på fridagen deres, prate med de, og få en bedre forståelse av hverdagen deres, hvordan de har det, og hvorfor de kommer til HK for å styre og stelle for Hong Kongene.

 

I full gang med å sette opp Internet Hub-boden, hvor det var gratis internett.

 
Let’s give care to our caregivers!
I dag var det opp og stå kl 05:30, for å komme seg til Charter Garden på Hong Kong Island. Siden hushjelpene kun har søndager fri, benytter de sjansen til å samle seg og ha det hyggelig, kort sagt. I dag var det en slags «festival» arrangert i samarbeid med Bethune House (et shelter hvor hushjelper som blir misbrukt etc kan få hjelp) og Love Ideas Hong Kong. Her var det haugevis av små boder som tilbød massaje, manikyr/pedikyr, gratis internett, helsesjekk, kinesisk medisin, generell informasjon, hårklipp, og you name it! Alt gratis selvfølgelig, for hushjelper tjener ikke akkurat godt. Akkurat hvor mye fikk jeg aldri svar på, men de har ofte familie, barn og foreldre i hjemlandet som de sender mesteparten av pengene til. Derfor blir de kalt «caregivers», og denne festivalaktige eventen var altså en måte å vise omsorg for omsorgsgiverne på.

 
«We safrifice everything to give our families a good life»
En stor del av prosjektet var å prate med hushjelpene for å høre hvordan de egentlig lever, og hva de gjør. Maken til vennlige og leende kvinner skal man lete lenge etter… Det var nokså enkelt å komme i snakk med de, det var heller vi studentene som syns det var kleint å gå bort for å slå av en prat. Men med én gang du kom i snakk med noen, skravlet de gjerne en halvtimes tid.

Størsteparten av hushjelpene i HK er filippinske kvinner. De kommer til Hong Kong på grunn av lønningene, som er opptil fire ganger høyere for å være hushjelp, enn å jobbe med hvilken som helst profesjon og utdanning i Filippinene. Så de tjener bra i forhold til hjemlandet, men som de selv sa: de ofrer alt.

For å komme til HK som hushjelp, må de først og fremst betale en agency fee for å få en familie å jobbe hos. Dette kan være mellom 120,000 og 150,000 filippinske peso, noe som tilsvarer 15,600-19,500NOK. Da får de en arbeidskontrakt på to år, og dersom familien ikke vil fornye denne må hushjelpene betale den samme avgiften på nytt for en ny arbeidsgiver. Disse byråene oppfordrer derfor familiene til å ikke fornye kontraktene, siden de da både får betalt for å finne en ny hushjelp til familien, i tillegg til at hushjelpen uten fornyet kontrakt må betale avgiften på nytt for å få en ny arbeidsgiver. Temmelig utspekulert, med andre ord. De kan selvfølgelig finne en ny arbeidsgiver på egen hånd, men uten kontrakt har de kun lov å oppholde seg i HK i 14 dager. Litt kort tid til å finne en passende arbeidsgiver… Får de fornyet kontrakten, får de reise hjem og besøke familien sin -i «hele» to uker. Jeg satt med rynket panne og gispende munn hele tiden mens de forklarte disse prosedyrene. Er det virkelig mulig? De ofrer å være i hjemlandet sitt med ektemann, barn og øvrig familie, fordi de ønsker å gi dem et bedre liv. Utdanning til ungene sine, en bra alderdom til foreldrene sine.

Mange av hushjelpene har jobbet i HK i 10 år og lengre, men likevel har de ikke «right of abode» (permanent oppholdstillatelse), og kan heller ikke ta med seg familien sin hit. Det er visstnok en stor sak angående dette med domestic helpers og right of abode i mediene for tiden, siden immigranter generelt kan få right of abode etter å ha bodd 7 år i HK. De vi pratet med ville faktisk ikke ha right of abode her, de ville mye heller tilbake til hjemlandet sitt. De ønsket ikke å flytte hit, men var her for pengenes skyld.

 

Søteste Rachel og Min delte ut info-flyers ved inngangen

 
Arbeidsdagen
De vi møtte og pratet med, kunne fortelle om 15-18 timers arbeidsdager uten pause. De hadde fem minutter spisepause, men det var ikke en selvfølge at de fikk lov å sitte mens de spiste. De skulle også være tilgjengelige til alle mulige tider, og skulle de ut et ærend måtte de være tilbake innen 20-30 minutter. Om du har vært i HK, vet du at det ikke er mulig å komme seg langt på den tiden med all trafikken og ikke minst alle menneskene som er her… Med andre ord, de har ikke mulighet til å gå ut, sånn egentlig. Det forventes at de passer ungene i huset, lager mat, vasker klær, rydder og vasker selve leiligheten, og det er overhodet ikke rom for en telefonsamtale hjem for å si hei til familien. Den lattermilde kvinnen vi pratet med kunne fortelle at hun likevel snek seg til noen samtaler, før hun lo høyt og så lurt på oss mens hun holdt pekefingeren opp til munnen. Sssh, ikke si det til noen… De kunne også fortelle at de kinesiske familiene var de strengeste, og drømme-familien var fra USA eller Canada. Det betød mer frihet. Mye mer frihet. Da kunne du slutte arbeidsdagen klokken 19, og gjøre hva du ville etter det. Som en kontrast, kunne en av de fortelle at hun jobbet for en indisk familie hvor hun hadde innetider. Hun skulle senest være tilbake i leiligheten kl 20, og kom hun fem over krevde de å vite hvorfor hun var så sen. Jeg hadde innetid kl 20 da jeg gikk på barneskolen, og kjente sinnatårene presse på når den godt voksne kvinnen fortalte om denne innetiden. En kvinne som til og med har egne barnebarn. Innetid? Jeg trodde vi levde i det 21. århundre, men ble brutalt revet langt tilbake i tid av alt disse kvinnene fortalte.

 
Life is no Nintendo game
Det er ikke alltid lykke å være hushjelp i HK, høye lønninger til tross. Mange blir utnyttet som billig arbeidskraft, seksuelt misbrukt, eller banket opp. Bethune House er et frivillig «shelter» for kvinner som trenger hjelp, eller har rømt fra arbeidsgiveren sin på grunn av ovennevnte omstendigheter. Det var sjokkerende å høre på hva de hadde av historier, og enormt beundringsverdig å se hvor levende, smilende og vennlige de på tross av alt var. Mange av hushjelpene var i tillegg volunteers på lik linje med oss; de ofret med andre ord den ene fridagen sin i uken for å gjøre livet gladere for sine medsøstre. Det er det jammen mye å lære av.

 

Flinke var de, og alltid med latter som kompagnement til musikken!

 
Og moralen er…?
I løpet av dagen har jeg lært mer enn alle forelesningene i Hong Kong Society til sammen. Jeg kom til Charter Garden halv åtte, trøtt som en svamp og grinete fordi Starbucksen på Central MTR Station ikke hadde åpnet enda. Det første som møtte meg var en gjeng hushjelper som hadde kommet tidlig, og kortet ventetiden med sang, latter og taktvis klapping. Da er det ikke mulig å være grinete lengre. Jeg som er avhengig av iPod og egen musikk, la den raskt bort for å høre på de som sang i stedet. Utover dagen satte vi opp boder og delte ut flyers, og du følte virkelig at du gjorde noe nyttig for andre. Da vi trasket rundt og så på bodene, følte jeg meg veldig typisk vestlig og materalistisk. For hushjelpene var det ren lykke å surfe gratis på nett, synge karaoke, eller rett og slett danse sammen. Jeg spurte meg selv flere ganger hvorfor jeg ønsker meg en Burberry trenchcoat, hvorfor jeg «trenger» en ny Macbook, og hvorfor jeg kjøpte en veske fra The Cambridge Satchel Company til en norsk høvding når jeg kunne kjøpt noe lignende på Night Market i Kambodsja. Jeg fikk ingen svar, annet enn fordi jeg kan. Jeg er norsk og har penger til det, selv som student. Når jeg var ferdig med å skamme meg, følte jeg meg heldig. Veldig, veldig heldig. Av akkurat samme grunn. Jeg kan syte til jeg blir lilla over at stipendet er for lite og ikke strekker til i måneden, men jeg går da for *sett inn banneord* på privatskole i et av verdens rikeste land, jeg har alle armer og bein intakt, jeg har tak over hodet, og en rød bok tykkere enn Bibelen som forteller om lover og regler som er til for å beskytte meg og mine landsmenn og -kvinner. Da er det innmari smålig å bli sur fordi kaffesjappa på t-banen ikke har åpnet, og du hadde så lyst på kaffe. Skjerpings Heidi.

Det skal sies; selv om jeg er mildt sagt misfornøyd med hva jeg lærer i forelesningene her, har jeg lært temmelig mange andre ting. Og selv om jeg ærlig må si at jeg ikke ser fullstendig nytten av det nå som jeg sitter midt oppe i alt studiestress, tror jeg at alle de andre erfaringene er viktigere enn at jeg faktisk fikk under 50% riktig på midterm i Hong Kong Society. Det var riktignok bare rett under, men det sier litt om hvor lite dette systemet passer meg. For gudene skal vite at jeg leste…

Poenget er bare at det kanskje ikke er så farlig hva jeg ikke lærer på skolen. Indere som ser på det blåhvite ansiktet ditt som en turistattraksjon, og knipser uhøflig i vei bilder av deg (Malaysia); salat laget av grisemage (skolekantinen); barn som spiller fotball med bare et bein fordi de tråkket på en mine (Kambodsja); en jente som selv ser ut som en supermodell forteller deg hvor vakre øyne du har, og hvor misunnelig hun er (Vietnam); og lokale som ikke helt tror deg når du forteller om minusgrader og snø (negotiation-forelesning)…

Dét er opplevelser og erfaringer som fester seg bedre enn hvilke måter du kan bruke differensieringsstrategi på.

 

One thought on “Heidi gjør ting hun… kan?

  1. […] og flotters som i Norge, vi har til og med blitt kåret til “verdens gladeste land“. Filippinske domestic helpers lever ikke nødvendigvis et lukseriøst liv i Hong Kong, selv om byen byr på alt som er av […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: