Destination: Boracay, Philippines

Hvor skal jeg begynne? Boracay er virkelig som å leve i en drøm. En vill en.

Kritthvite strender, en deilig havbris som senker luftfuktigheten betydelig, over 30 grader, solsenger av bambus, mango shake, drinker til 6-7 kroner… Boracay er… vanvittig. Jeg har ikke ord. Den er også nokså turistifisert, og vi hørte nesten like mye norsk og svensk som vi hørte engelsk. De skandinaviske jentene vrenger av seg bikinitoppen og soler toppløs, mens de lokale gutta gliser fornøyd. Paradis og win-win for alle.

 

// White Beach
Alle foto: privat – copyright


 

White Beach
Frendz Resort er definitivt stedet å bo på when in Boracay. Nå skal det sies at dette er første og eneste gang jeg har vært på øya, og ergo det eneste stedet jeg har sovet, men om du ikke trenger et 5* spahotell er dette mer enn bra nok. Drevet av østerrikeren Reinhard, som håndhilste på oss alle og småpratet en god stund med oss morgenen etter vi kom. Alle de ansatte spør etter navnet ditt, og husker det gjennom hele oppholdet. Fargerike lykter/dekorasjoner som henger overalt, utendørs spiseplass med sofaer og bord av bambus, biljardbord, og gratis internett. Som går tregere enn den gang vi hadde modem, men det er internett okke som! God og billig frokost, helt fantastiske senger (i forhold til steinene vi sover på på skolen), og alle som jobber der er veldig hjelpsomme med hva det enn måtte være. De kan også arrangere turer og aktiviteter av alle slag, for eksempel parasailing eller en seilbåttur. Jeg var ganske keen på litt parasailing, men hadde kun to hele dager der. Prioriterte å slappe av og nyte i stedet for å organisere og stresse. Gutta prøvde skimboard, et slags skateboard uten hjul som du «surfer» med helt i strandkanten. Mja, vanskelig å forklare, men det så fett ut! Google it om du er interessert. Og ja, stedet ligger ca 2 minutter fra stranden. Convenient

 

// Bungalowen vår på Frendz
Siden vi var seks stk, leide vi en familiebungalow med to etasjer

 

 

White Beach er det travleste området på øya, AKA der flest turister befinner seg. Jeg lurer på om White Beach er Asias svar på Ayia Napa, det kunne i alle fall virke sånn med alle klubbene, musikken og billige drinkene. På flyplassen i Manila møtte jeg en nordmann som bodde i Hong Kong og som hadde med seg familien (med barn) på ferie til øya. Du så også barn overat der, så det er fullt mulig å ta med miniYou på ferie der. Da er det kanskje greit å unngå White Beach med all støyen, og heller bruke litt mer penger på et av de mer fredelige resortene lengre vekk.

 

 

Seiltur
Vi leide vår egen lille prawa, og seilte rundt i et par timer for å kose oss og snorkle. Anbefales virkelig! Vi betalte 1500peso for seks stykker, + 60peso per pers som skulle snorkle. 1000peso er ca 140NOK til sammenlikning. Å ligge i nettene på seilbåten var som å ligge i en hengekøye, og det var verdens enkleste sak å slappe av der man lå. Selv om innsmøringsgraden av solkrem var høy, ble likevel alle veldig solbrente og måtte ty til geléen som er svaret på alle problemer: aloe vera. Solen steker godt og reflekteres voldsomt ute på vannet der, så SPF20 holder overhodet ikke. Jeg innså plutselig hvorfor det kun ble solgt SPF36 og høyere på øya…

 

 

Vannsport generelt er helt glimrende å bedrive på Boracay. Det er gode muligheter for både snorkling og dykking (selv om jeg er usikker på hvor mye spennende de egentlig så), og overalt er det noen som prøver å få deg med på seilbåter, «hjelmdykking», kiting, parasailing, og you name it. White Beach er stranden med minst vind, mens Bulabog Beach er stedet for eksempelvis kiting.

 

Selvfølgelig var det en Starbucks plassert midt på stranden! Julepyntet og flott, ved siden av en butikk som solgte strandkjoler. Litt ironisk og selvmotsigende for en nordmann.


 

 

Fattigdom
Det er alltid en slange i paradis, er det ikke? Filippinene er fortsatt et veldig fattig land, selv om turismen begynner å ta seg opp. Også på Boracay ser du fattigdom, for det meste i form av barn som solgte ting på stranden. Til og fra flyplassen ser du skurene de bor i, og det er nesten vanskelig å forstå at de lever sånn. Menn på stranden som forsøker å selge deg fake Ray Bans og solhatter trasker opp og ned White Beach fra tidlig morgen til sen kveld. Ikke akkurat drømmejobben.

Både norske myndigheter og HKSAR government fraråder reise til Filippinene. UD fraråder visse områder (ikke inkludert Boracay; det anses å være nokså trygt), mens Hong Kong har Filippinene på sin svarteliste, sammen med Kongo. Selv om det stort sett går bra, er det alltid lurt å være litt ekstra på vakt i så fattige land. Det er forståelig at fristelsen blir stor dersom en bleikfeit nordmann prater i iPhonen sin mens han surfer på nettet på en MacBook Pro. Det har vært både kidnappinger og drap på turister i Manila, men ærlig talt: man kan jo ikke gå rundt å vente på å bli kidnappet heller. Da kan man like gjerne bare holde seg i lille, beskyttede Norge. Hvor det verken fins giftige slanger, malaria eller tyfoner. Eller hvite, deilige strender og 30 grader i november. Man må våge å leve litt også…

 

 

Back to school
Så er jeg tilbake på skolen da. Tilbake til stress og pensumlesing. Deadlines, og veldig veldig snart eksamener. Om under 4 uker er jeg hjemme igjen, og jeg må innrømme at det skal bli deilig. Jeg har the time of my life her (selv om skolen ikke passer for meg i det hele tatt!), men hjemme er uansett alltid best. Det er faktisk mulig å lengte etter snø og ski har jeg funnet ut…

Hadetbra Boracay! Jeg kommer tilbake.

// Alle foto: privat – copyright

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: