Oppa Gangnam style!

Helt dilla, den klistrer seg ekstreme godt fast! Da er du advart…

 

 

Heeeeeey, sexy lady… Woop, woop woop! Joda, jeg vet låta er relativt gammel, som musikkverdensmessig sett. I don’t care, jeg elsker den! Ikke min type musikk sånn egentlig, men den klamrer seg likevel fast til hjernebarken som en livredd katt med alle klørne ute. Selv om PSY er en Sørkoreansk artist, og videoen mest sannsynlig da er fra Seoul, kan jeg ikke annet enn å tenke på Hong Kong med alle skyskraperne og -naturlig nok- asiatene som svinser rundt.

Er det virkelig mulig å bli så glad i en by på bare 4-5 kortkorte måneder? Jeg overrasker stadig, i hvert fall meg selv. Har alltid vært vanvittig fascinert av skyskrapere, hvilket er nesten mer geeky enn å bli sur fordi sambo vil svitsje i reklamepausen, mens jeg selvfølgelig vil få med meg alle reklamene. Hva som fascinerer med skyskrapere er ikke godt å si; om det er tre forskjellige heiser, hvor du må velge riktig for å komme til riktig etasje (ettersom heisene betjener ulike etasjer, og fyker forbi andre), eller om du er i 78. etasje på under ti sekunder. Eller kanskje at du kan sitte på taket på IFC og nyte Tsim Sha Tsui skyline, og plutselig oppdage at naboskyskraperen ruver ca 20 etasjer over rumpa di. Kan ikke si annet enn at jeg elsker Hong Kong!

En ting er nå selve byen; taxiprisene du som nordmann kan le høyt og lenge av, luftfuktighet som nærmest bokstavelig talt drukner deg, de enorme og ekstremt urettferdige forskjellene på rik og fattig (som på sitt bisarre vis er fascinerende at er mulig!), de uendelig høye skyskraperne du får vondt i nakken av fordi du prøver å se toppen av de, minibussene som kjører som de har en typhon i bakhjulene (hvilket de aldri har, ettersom bussene slutter å gå ved typhon alert 8), MTR med barnehagebarn som glor på deg fordi du er ca fem meter høy og hvit som en sky i deres øyne…

En annen ting er menneskene; übercoole Kathy som ga faen i skolen fordi hun uansett jobbet i et PR-byrå og var modell (og som jeg fremdeles prater med på Facebook fra tid til annen), søteste søte Tiffany som kom bort til meg i Negotation-klassen og sa hun ville bli kjent med meg fordi jeg var den kuleste jenta hun hadde sett, sjenerte og altfor høflige Apple som var den mest fantastiske skjønnhetspleieren jeg noensinne kunne hatt, den erkebritiske foreleseren Julian som irriterte meg noe voldsomt fodi han sa «adveeeeertisement» i stedet for «advertisement» (men som viste seg å være en kul fyr likevel), Keita som var en herlig fadder jeg ikke skjønte bæra av hva sa ettersom han hadde en voldsom kantonesisk aksent (som førte til at han pratet masse, mens jeg lettere fortvilet nikket og smilte og ba til gud at han ikke skulle spørre meg spørsmål), og ikke minst Gene, som for ikke lenge siden addet meg på LinkedIn.

Hong Kong. Savn…

 

// Victoria’s Peak – Foto: privat/copyright

Merket med , , , ,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: